I tre år hadde jeg ønsket meg hund og lest meg opp om drømmerasen min, Alaskan Malamute. Jeg var i kontakt med en oppdretter som trenerte og holdt meg for narr i halvannet år. Han solgte valper etter valper enda han hadde lovt meg en av dem. I ettertid er jeg glad for at jeg måtte gi ham opp. Hadde jeg ikke blitt lurt slik ville jeg aldri møtt Duma. Min aller første hund. Duma ble hentet i mai 2008 hos en oppdretter som virkelig tok meg på alvor. Navnet Duma fikk jeg ideen til under et opphold i Afrika sammen med en av Kenyas beste safariguider. Han snakket om den lynraske og utholdende leoparden, cheetah, eller Duma, som den kalles. Valpen Duma ble med meg på alle aktiviteter ute i naturen. På spaserturer, kanoturer, grotteturer og seinere med sparkesykkel. Alltid blid og sterk. Drømmen om flere hunder og hundespann lå der hele tiden. Så kom det flere hunder, men da satset jeg på raske og utholdende hunder. Jeg hadde fått høre at Alaskan Malamute var en sterk og hardfør hund, men ikke så rask som de neste hundene jeg fikk i hus. Nemlig fem Alaska Huskier. Det ble først én til sammen med Duma. Duma er tispe og med nykommeren, tispa Gaia, gikk det unna med sparkesykkel. På seinsommeren 2009 kom de fire andre Alaska Huskiene i hus med noen måneders mellomrom. Overivrig og småsprø prøvde jeg alle foran sparkesykkelen, men kun noen få ganger. Jeg hadde ikke noe annet å bruke.
Ikke spør om det var dumdristig og om det gikk for fort! Duma hang med og imponerte. En barmarksvogn/firhjuling ble kjøpt inn og brukt flittig utover høsten. Den skapte sikrere og bedre turer for oss alle. Så kom endelig vinteren. Nå er vi i gang med sledekjøring. Hundene får bedre og bedre form og Duma henger fortsatt godt med. Hun koser seg og er ekstra ivrig for å komme i gang. Like etter nyttår 2010 startet jeg med å lage nettside for hundene og aktivitetene mine med dem. Navnet på nettsida ble www.berreeinhund.com etter forfatteren og dikteren Per Sivles novelle ”Berre ein hund”. Der skriver han den rørende historia om løshunden Hall og 12 år gamle Per. Per tar seg av Hall og får et enestående nært forhold til sin hundevenn. Historia ender tragisk da Pers far skyter Hall og trøster Per med at han Hall var jo ”berre ein hund”. For meg er hundene mine Duma, Gaia, Sorry, Filla, Laika og Max verdifulle personligheter som fortjener godt stell, trim, stadige naturopplevelser og respekt. De er så mye, mye mer enn ”berre ein hund”.

Åndalsnes januar 2010

Torkil Kroken Ebbestad